FRAMSIDA|MELD DEG INN|ADRESSEENDRING|KALENDER|KONTAKT| 14. NOVEMBER 2019
Mediemållaget
v. B. Rekve, Dyretråkket 29 -
1251 Oslo
E-post: mediemallaget @ mediedagane.no

Framsida Nyhende, aktuelt, arkiv Dei nynorske mediedagane Dei nynorske mediedagane 2008 Dei nynorske mediedagane 2009 Dei nynorske mediedagane 2010 Dei nynorske mediedagane 2011 Språkråd Nynorsk redaktørpris Om oss Organisasjon Lenkjer

"Målfolket"

(Dagfinn Nordbøs kåseri på Den nynorske mediefesten under Dei nynorske mediedagane, Litteraturhuset 22. oktober 2010. Akkompagnert av bassist Gaute Storaas)

- Og jeg tenker på hva som hadde skjedd hvis målfolket hadde vært litt mer som kineserne i Chinatown, altså hadde flyttet inn, med mann og mus, nedover hele Kristian den fjerdes gate, fylt opp hver lille kvadratmeter i alle byggene, i alle etasjene, kastet ut kontorrottene og laget seg boliger der, og fylt dem opp til taket med målfolk, voksne, barn, gamle, hunder og katter og kanarifugler, alle med nynorsk som skriftspråk, hva hadde skjedd da? I Chinatown i New York bor det over 600.000 kinesere. Det hadde vært noe. Seks hundre tusen målfolk, bosatt i strøket rundt Rosenkrantzgate og Kristian Fjerdes gate!

Les heile kåseriet.

Det hender jeg er i New York, og da pleier jeg alltid å gå innom kinesernes bydel, Chinatown. En gang jeg var innom Chinatown gikk jeg noen skritt feil, og oppdaget plutselig at jeg var i Little Italy. Lille Italia. Plutselig sto det trattoria og pizzeria på skiltene, og jeg kunne sitte utenfor på gata og nyte mitt glass vin, på en bitteliten italiensk veranda, der kafeveggene var dekorert med landskaper fra Toscana, Sicilia og Piemonte. Jeg regner med at italienerne har kranglet seg til dette, å sitte utenfor på gaten og nyte sitt glass vin, for denslags er luksus i byen New York men jeg regner med at italienerne, på grunn av sin hjemlengsel og kjærlighet til fedrelandets skikker gjerne ville dette, at de ville det så sterkt at en eller annen borgermester tilslutt sa okei. I Chinatown finner du ikke stoler på gata, der står det kasser på kasser med alskens buddhaer, tørket fisk, søtsaker og annet kram, kineserne kaster ikke bort tida med å sitte på stoler på gata, men det gjør italienerne, selv om de er i New York, det gjør de selv om de er – hvorsomhelst.

Og en gang jeg satt der, begynte jeg lure på hvor i Oslo jeg kunne finne noe lignende, altså et sted der en minoritet eller språkgruppe har klort seg fast og satt sitt preg på husene og livet mellom husene. Etterhvert kom jeg fram til at det er flere steder i byen dette har skjedd, men idag skal vi snakke om Kristian den fjerdes gate i Oslo. Der, i gata som er oppkalt etter selveste Danskekongen, der har målfolket sin enklave. For å lære mer om dette målfolket, som altså skal feires idag, gikk jeg en dag inn på Kaffistova. Der bestiller jeg kjøtkaker med ertestuing, kokte poteter og brun saus og tyttebær, og så får jeg øye på Kaffistovas slagord, som lyder: ”Her skal ingenting forandrast.” Det står med store bokstaver over menyen på veggen, og det står på alle vinduene ut mot Kristian den fjerdes gate og Rosenkrantzgate: Her skal ingenting forandrast. Det er noe underlig betryggende med dette. Og jeg oppdager at jeg i denne gaten, som altså er oppkalt etter danskekongen, der kan jeg leve et liv der folk snakker og skriver et annet språk enn meg - selv om de er såkalt etniske nordmenn. Jeg kan faktisk legge meg inn på et norsk hotell ved navn Bondeheimen, der det står Olav H. Hauge-sitater på veggene, jeg kan ta noen skritt til siden og få reparert min Rogalandsbunad, og når dette er gjort kan jeg altså sette meg ved et bord på Kaffistova og spise kjøttkaker med brun saus og ertestuing, nesten som min mor lagde det.

Når jeg sitter på Kaffistova og spiser mine kjøttkaker kan jeg ikke få en pils eller et glass vin til maten, nei, for slik har det vært siden 1901 og Her skal ingenting forandrast. For noen år siden kunne jeg gå noen meter utenfor Kaffistova og se Bjørn Endreson spille Beckett, det kan jeg ikke lenger, men jeg husker at for meg som ung mann å se Bjørn Endreson og Tom Tellefsen og Bjarne Andersen spille Beckett på nynorsk, det forandret hele mitt syn på teater, alt annet teater ble bare fjas og tant og påfuglfakter, når man først hadde sett Beckett på Scene 2 i Rosenkrantzgata, i nynorsk språkdrakt. Men jeg lurer på hva Beckett hadde sagt til slagordet Her skal ingenting forandrast. Jeg tror han hadde nikket anerkjennende til det.

Jeg lurer også på hva de tenker om det, alle de som sitter rundt meg på Kaffistova, de cirka tjue menneskene som også sitter og spiser middag her på en tirsdag, med en gjennomsnitssalder på cirka 62 år, alle sammen med hvitt hår, helt hvitt, som sikkert også mitt hår er om ti års tid, men da kan jeg likevel kan jeg altså gå inn på Kaffistova og vite at jeg kan få kjøttkaker med brun saus, uten et glass pils eller vin til. Om kvelden kan jeg fortsette videre på min lille odyssé i målfolkets gate, og gå inn på det Norske Teatret, i dag først og fremst kjent for å vise verden hvordan bestselgende engelskspråklige musikaler tar seg ut i nynorsk språkdrakt. La oss kalle det minoritens søte hevn: Gi oss det beste verden har frambrakt, vi gjør det på en annen måte. For faen.
Beruset av musikalens lyd, nynorsk velklang og fire glass grisedyr portvin går jeg kanskje etter forestillingen inn på Hotel Bondeheimen og bestiller et rom for natta, og da oppdager jeg at det ikke står Bondeheimen, men Best Western Hotel Bondeheimen. Hva hadde Ivar Aasen sagt til det? Ivar Aasen hadde snudd seg i sin grav. Best Western Hotel Bondeheimen! Her har noko vorte forandra! Nokon har biti i graset, men nokon kjem til å komme over det.

Men likevel tenker jeg, for en deilig frekkhet, å okkupere hele Danskekongens gate, og fylle den med andre måter å gjøre ting på, andre måter å si ting på. Det er litt som mannen som for første gang i sitt liv fikk en trafikkbot, og da den lå i postkassa var den skrevet ut på bokmål, men det ville ikke mannen ha noe av, skulle han først få en bot, så skulle han ha den på nynorsk! For faen. Og slik ble det. Jeg liker frekke folk som krever sin rett, selv om de nekter meg pils til kjøttkakene. Og jeg tenker på hva som hadde skjedd hvis målfolket hadde vært litt mer som kineserne i Chinatown, altså hadde flyttet inn, med mann og mus, nedover hele Kristian den fjerdes gate, fylt opp hver lille kvadratmeter i alle byggene, i alle etasjene, kastet ut kontorrottene og laget seg boliger der, og fylt dem opp til taket med målfolk, voksne, barn, gamle, hunder og katter og kanarifugler, alle med nynorsk som skriftspråk, hva hadde skjedd da? I Chinatown i New York bor det over 600.000 kinesere. Det hadde vært noe. Seks hundre tusen målfolk, bosatt i strøket rundt Rosenkrantzgate og Kristian Fjerdes gate! Dette hadde blitt en maktbase så stor at alle måtte ta hensyn til den! En stat i staten!

La oss nå tenke oss at målfolkets 600.000 beboere valgte en uformell leder, en slags mafiaboss – det måtte jo naturligvis bli... Ottar Grepstad! Jeg er helt sikker på at Ottar Grepstad hadde blitt en framifrå mafiaboss i strøket rundt Kristian Fjerdes gate, eller Aasenbyen, som den helt sikkert ville blitt kalt. Aasentown, blant utlendinger. Jeg syns jeg ser Ottar Grepstad, uklanderlig i sin alltid nynorske grå dress, med sitt viltre hår, og sitt sjarmerende mellomrom mellom tennene, gå på fortauet i Aasenbyen og vite at i dette strøket er han gitt all makt mellom Kristian Fjerdes gate og Rosenkrantzgate. Han måtte selvsagt fått en hatt, en sånn stor, bredbremmet en, en Borsalino. Man kan ikke være mafiaboss uten Borsalinohatt, og jeg ser for meg at Ottar Grepstad en dag går nedover gata med to store kraftige karer på hver side, med en diger bul på frakkelomma, og så skrider de resolutt inn på storkiosken Deli De Luca i Karl Johans gate og sier: STOGG! Det heiter ikkje Deli de Luca no lengre! Det heiter Garborgs Pylsebu! - De har tjuefire timer til å skru opp eit nytt skilt! Farvel.
Og så går Ottar Grepstad og hans håndgangne menn målbevisst videre til kebabsjappa utenfor Scene 2, og sier: STOGG! Det heiter ikkje kebab no lengre. Det heiter tyrkisk lefse! De har tjefire timer til å skru opp eit nytt skilt! Farvel.

Når jeg nå idet hele tatt våger å sitte her og si dette, på heimedansk, er det fordi jeg prøver å si at jeg liker frekke folk som, som vil gjøre ting på sin egen måte. Men helt sikker var jeg ikke, jeg tenkte – kanskje de kommer og gir oss en grundig omgang juling på ettersom jeg snakker heimedansk, så derfor tok jeg med meg en til, en annen minoritet, nemlig bassisten Gaute Storaas. Han er også en minoritet. Ja, for det første heter han Gaute, og det gjør nesten ingen. For det andre spiller han kontrabass, og såvidt jeg vet er han den eneste i landet som heter Gaute og spiller kontrabass. Altså er han en minoritet. Gaute har valgt et instrument på størrelse med en indisk elefant, men likevel vil han spille kontrabass, selv om han må slepe med seg sin enorme elefant med seg på trikken fordi ingen drosje er stor nok, selv om han må ta toget til Levanger på spillejobb fordi han er engstelig for at den skal fryse hvis han frakter den i godsrommet på et fly – selv om den er så stor at han faktisk kunne overnattet inni den – den er så stor at han faktisk kunne stiftet familie inni der - likevel velger altså minoriteten Gaute å spille kontrabass! Fordi han er en mann som vil gjøre tingene på sin måte. En gang foreslo jeg at han skulle få seg en sånn søt liten elektrisk sak – men da ble Gaute forbannet. Han mener nemlig at det er ikke det samme med en søt liten elektrisk sak som det er med en ekte, stor kontrabass. Det finnes nemlig ikke maken til den lyden som kommer fra en slik bass. Den har en helt egen klang, en helt egen fargerikdom og dybde, den har nyanser og toner som ikke kan etterlignes eller jukses med. Akkurat som språket.
Jeg kan for eksempel ikke oversette Olav H. Hauges dikt ”Elvi burtanom fjorden” til bokmål uten at det blir noe helt annet, og derfor velger jeg å avslutte dette med å lese diktet slik jeg, en mann som er født med Oslodialekt, leser det, etter beste evne.

ELVI BURTANUM FJORDEN
Ho dett og dett
i dag som i går, dett i berg
der berre ørn fyk -
dett i eino,
dett tungt mot fjell
utan ljod,
utan song,
strævar og dett -
velt fram
or giljar og gjøttor,
bullar
i kvitskjegget,
stoggar
og heng -
dett
i tidløyse,
dett
i marebunden draum -
fær ikkje ord fram, ikkje ljod ...


Gratulerer med dagen, og takk for oss

© Noregs Mållag 2019 - Sidene laga av Zetta AS