FRAMSIDA|MELD DEG INN|KALENDER|KONTAKT| 27. DESEMBER 2020
Mållaget i Kristiansand
Gyldensløves gate 11
4611 Kristiansand
E-post: maalkrs @ online.no

Framside Arkiv 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018 2019 2020

Kransnedlegging ved Jørgen Løvlands byste

 (18.05.2016)

I år var det Ellen Miøen Sæther som heldt tale og la ned krans ved bysta av Jørgen Løvland i Wergelandsparken.

Mor hennar er komen frå garden Lauvland i Evje, og sjølv har ho drive mykje med slektsgransking.

Det var difor ein levande og god tale, og me lærte mykje nytt om politikaren og målmannen Jørgen Løvland.

Mange takk til Ellen Miøen Sæther! Heile talen hennar kan lesast under her:

Det er en ære og en glede å holde 17-mai tale om Jørgen Løvland. Han var en mann det er verd å minnes.

En kan undres over hva han selv ville ha ment om at Kristiansand har hans byste i parken, at det også står byster i Oslo, at hans statue ruver i Evje sentrum, og at Mållaget i Kristiansand for fem år siden tok initiativ til at det skulle holdes tale og legges ned krans her?

 

Han ble medlem av byens 17. mai-komitéen da han ble redaktør i Christiansands Stiftsavis. Programmet skulle være som året før: ”Gutteflagtog om Morgenen samt Procession om Eftermiddagen til Festpladsen ved Egelunden.” Det var Løvland som fikk æren av å holde tale for dagen.

I denne talen fremhevet han Eidsvollsmennene:

 

Derfor er ogsaa Mindet om hvad de har gjort i Frihedens Tjenste med og giver Festdagen dens Betydning og dens Skjønhed. Det er Mindet om hin freidige Skare paa Eidsvold, der under mange Vanskeligheder, mod alle Stormagters udtrykkelige Ærklæringer vovede at udraabe Fædrelandets Frihed og Selvstændighed, - i Tro paa sin retfærdige Sag.

 

Jørgen Løvland var en beskjeden mann. Han kom til Stockholm med familien i 1899, som en av statsrådene. Der beveget han seg i de øverste sirkler, men han kunne beherske sin begeistring for mottakelser, middager, ball og festforestillinger hos kong Oscar, prins Carl, prinsesse Ingeborg og hos adelige representanter for Europas stormakter. Han var godt rustet til alt dette, og han snakket både engelsk, tysk og fransk, hadde gått på dansekurs, og kunne pynte seg med flere ordener. ”Nokæ store Narrestrik, heile Ordensgreia”, var hans kommentar til ordnene. Men for Norges skyld bar han dem likevel.

 

Jørgen ble født 3. februar 1848, som den 6. i en søskenflokk på 10. Han vokste opp i enkle kår. Men familien var sterkt opptatt av styre og stell både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Og av et fritt Norge.

 

Det var ingen selvfølge at en bondesønn fra et beskjedent gårdsbruk i indre Agder skulle få en utdannelse. Men Jørgen utmerket seg tidlig som nysgjerrig og lærevillig med en selvstendig personlighet. Han lærte å lese av sin mor, og syntes ikke han hadde så mye å lære på skolen. Det gjenspeiler seg på fraværet de første par årene. Skoleåret var bare 48 dager og Jørgens fravær første året var 28 dager, men siden var han nummer 1. Som konfirmant sto han øverst på kirkegulvet som den beste.

 

Gjennom hele barndommen var han en lesehest. Han gjemte seg bort på loftet med en bok heller enn å delta i gårdsarbeidet og han leste både Bibelen, Snorre, skolebøker og andre bøker, og han hadde bøker med til skogs når han gjette. Likevel var han ingen ”pingle”. Han suste nedover bratte bakker på ski, klatret til topps i de høyeste trærne, og han svømte i den lille elven i nærheten av gården.

 

På presten Dietrichsons oppfordring reiste han til Kristiansand for å ta opptaksprøve på Latinskolen, men da han skjønte at det ville ta flere år reiste han hjem igjen. Men Dietrichson ga ikke opp kampen for den begavede guttens utdannelse. Han skaffet økonomisk hjelp og sendte Jørgen til seminaret på Holt. Etter kun ett år tok han eksamen med gode karakterer på skolen, som egentlig var 2-årig , og var ferdig lærer bare 17 år gammel.

 

Så fulgte noen år med ulike lærerposter, og han traff Mathilde Torkildsen. Etter 11 års bekjentskap og 4 års forlovelse giftet seg de seg i 1884. Samtidig forlot han lærergjerningen og ble redaktør av ”Christiansands Stiftsavis”.

 

Han engasjerte seg stadig mer i politikk. I desember ble han valgt rett inn i formannskapet i Kristiansand. Gjennom avisen hadde han god anledning til å markere seg politisk. Selv om han skrev bokmål i avisen, kjempet han likevel for målsaken. I romjulen 1884 var han i Tveit og la frem et radikalt fempunktsprogram, som blant annet krevde at landsmålet ble likestilt med bokmål i muntlig og skriftlig bruk både i skolen og kirken. Det førte til det store gjennombruddet for målsaken. I mai 1885 gjorde Stortinget landsmålet til offisielt skriftspråk på linje med bokmål.

 

Så ble han valgt til stortingsmann - og et par måneder etter at han hadde fått sitt første barn tok han i januar 1886 båten til Christiania for å starte sin politiske karriere for alvor. I 1897 flyttet hele familien, og i 1899 var de på flyttefot igjen. Denne gangen var det Stockholm og ministerposten der som var oppgaven. Jørgen trivdes dårlig og følte seg landsforvist uten å kunne delta i det som foregikk i Stortinget hjemme.

 

Som familien forøvrig var han venstremann og målmann. Eldstebroren Olav var lenge ordfører i Evje, og i 1888 opplevde han å sitte på Stortinget samtidig med Jørgen. Farbroren Notto Løvland og grandonkelen Notto J. Tveit hadde også vært stortingsmenn. Yngstebroren Anders var politisk aktiv i Froland, og broren Ellef, som reiste til Amerika, satt i Minnesota House of Representatives.

 

At kommunikasjon var en viktig sak for Jørgen Løvland var nok ingen tilfeldighet. Gården Løvland ligger 6 km fra Evje sentrum. På gården hadde de hest og vogn, men det vanlige var å ta seg frem til fots. Jørgen gikk flere ganger på sine ben både til Kristiansand og til seminaret på Holt. Han skulle vært hjemme fra seminaret i påsken, men veien var så våt og skosålene hans så tynnslitte at han måtte sløyfe turen. Ikke rart at hans første jobb på Stortinget ble å være med i jernbanekomitéen der han kjempet for Bergensbanen, Setesdalsbanen og Sørlandsbanen.

 

I mars 1905 kom han tilbake til Stockholm som statsminister.

27. mai la han Stortingets vedtak om et eget norsk konsulatvesen frem for kong Oscar 2. Kongen nektet å sanksjonere og Løvland forklarte da at den Norske Regjering gikk av.

 

Etter Stortingsvedtak og folkeavstemning om å oppløse unionen med Sverige, fulgte forhandlingene i Karlstad. Den viktigste saken var grensefestningene og opprettelse av en nøytral sone. Situasjonen var så spent at Jørgen Løvland satt med sitt lommeur i hånden for å kunne notere seg på minuttet når krigen brøt ut. Heldigvis løste det seg, og samme år ble Jørgen Løvland landets første utenriksminister. Siden var han arbeidsminister, statsminister, odeltings-, stortingspresident samt leder av Nobelkomitéen i 21 år. Som kirke og Undervisningsminister var han ansvarlig for språkreformen av 1917.

 

Normalt ville jo statuen av kong Håkon stått rett borte på torvet og kikket hit over mot Jørgen Løvland. De to kjente hverandre godt. Til tross for at Jørgen egentlig var republikaner gikk han i 1905 helhjertet inn for å skaffe landet en passende monark. Han var av den oppfatning at kongedømme ville tjene Norge best.

25. november var han med i komitéen som ønsket kong Håkon, dronning Maud og kronprins Olav velkommen til landet.

 

Jørgen var den første som snakket nynorsk i stortingssalen og hos kongen på slottet. Det var særlig etter 1905 han målbevisst holdt seg til nynorsk. Det vakte oppsikt da han holdt tale for kongen under 100-årsjubiléet og 17. maifestlighetene på Eidsvoll i 1914:

 

Grunnlovi var som eit ungt og friskt tre med rik grokraft, som Eidsvollstinget planta i Norigs jord.

Og treet hev vakse. Det fulle folkestyret hev kome fram i parlamentarismen og i den aalmenne røysteret for karmennar og kvenmennar. So treet stend no med djupare og vidare røter, med sterkare stamme, med høgare og breidare kruna og med rikare blom og frukt.

 Grunnlovi hev vakse seg saman med folket og folket med henne.

 

I hovedstaden ble det nærmest gjort narr av mannen fra ”ingensteds”.

Da han bodde i Sommerogata med utsikt til Solli plass, våknet han opp en 17. mai morgen og kikket ut av vinduet. ”Narrestriker,” sa han godmodig da han så at russen i nattens løp hadde vært ute med sin rødmaling. Rundt hele plassen sto det med store røde bokstaver: LAUVLAND, LAUVLAND, LAUVLAND.

Jørgen tok det pent: ”Ja, det er det eg eigentleg heiter. Eg skulle ha kalla meg Lauvland. Men det hev det diverre ikkje vorte av.”

 

I dag vaier det vakre norske flagget over hele landet – I 1890-årene gikk Jørgen Løvland i bresjen for å få fjernet unionsmerket fra flagget vårt. I 1899 ble det rene norske flagget uten den såkalte sildesalaten heist over Stortinget for første gang, og i 1905 ble unionsmerket fjernet fra orloggsflagget også.

 

Mange vakre og velfortjente ord er sagt om Jørgen Løvland, selv om han i mange sammenhenger ofte blir glemt.

  • Fritjof Nansen mente at: ”Løvland er uerstattelig for fedrelandet.”

  • Bjørnstjerne Bjørnson skrev: ”Løvland har skutt en vekst som overgår mine dristigste håp. Her er alle de egenskaper forenet som skaper en leder.”

  • Redaktør Seland i Fædrelandsvennen skrev om flere kjente menn fra Agder: ”Men uten forkleinelse for noen annen, står Jørgen Løvlands ruvende skikkelse og store statsmannsgjerning i et eget skinnende lys. Hans navn og hans verk tilhører Norge.”

 

Med disse ord har jeg den ære å legge ned denne kransen ved Jørgen Løvlands byste – som et tegn på at vi fortsatt verdsetter den innsatsen han gjorde for fedrelandet.

 

© Noregs Mållag 2020 - Sidene laga av Zetta AS