norsk tidend

Debutantane talar

Sidan 1964 har 57 debutantar fått Tarjei Vesaas’ debutantpris. Vi har snakka med ni av dei, i høve årets Vesaas-jubileum.

TEKST: ANITA GRØNNINGSÆTER DIGERNES

I august det 125 år sidan Tarjei Vesaas vart fødd. Det vert feira ved fleire høve gjennom heile året.

Debutantpris

Vesaas var den første norske forfattaren som vart tildelt Nordisk Råds litteraturpris, for romanen «Is-slottet», i 1964. Prispengane gjekk til å opprette «Tarjei Vesaas’ Debutantlegat». I dag vert legatet administrert av Den norske Forfatterforening, ifølgje Store Norske Leksikon.

Sidan 1964 har 57 personar fått Tarjei Vesaas’ debutantpris. Prisen er i dag på 60 000 kroner og eit diplom.

Tarjei Vesaas, 1968. Foto: Nasjonalbiblioteket

I høve Vesaasjubileet har Norsk Tidend spurt ni prisvinnarar dei same tre spørsmåla:

  1. Kva forhold har du sjølv til Tarjei Vesaas?
  2. Korleis var det å vinne debutantprisen?
  3. Kva har prisen betydd for ditt forfattarskap i tida etter?

Kristin Vego

Kristin Vego. Foto: Erika Hebbert

Fekk prisen i 2021 for novellesamlinga Se en siste gang på alt vakkert

  1. Jeg har – inntil videre – bare lest Vesaas på dansk: Fuglane og Is-slottet. Fuglane sto blant min mors norske bøker på bokhyllen da jeg vokste opp i Aarhus, men jeg leste først romanen da jeg fikk i oppdrag å anmelde den danske oversettelsen i 2017. Leseopplevelsen, og arbeidet med å skrive om boken, hadde sterk innvirkning på meg. Som dansk er det dessuten interessant at det fins et slektskap mellom denne romanen og danske Martin A. Hansens roman Løgneren fra 1950; de to forfatterne var nære venner. I begge verker er det en nærhet eller intimitet i språket, en ulmende følelse av uro og et sterkt forhold til naturen – rugda (på dansk, sneppen) er et viktig symbol også i Løgneren.
  2. Helt fantastisk! Det var stort og skummelt å gi ut første bok etter flere års arbeid. Det betyr veldig mye at den har blitt sett. Å vinne pris føles litt sjokkerende, samtidig bekrefter det at det var riktig å insistere, overfor meg selv, på å skrive boken sånn som jeg ville at den skulle skrives.
  3. Dette må tiden vise. Anerkjennelsen gir selvfølgelig mot til å jobbe videre, men selve prisen må jeg nesten forsøke å glemme når jeg setter meg for å skrive første forvirrede forsøk på neste bok.

Hanna Stoltenberg

Hanna Stoltenberg. Foto: Julie Pike

Fekk prisen i 2019 for romanen Nada

  1. Det er flaut å innrømme, men da jeg vant prisen hadde jeg knapt lest Vesaas, utover noen romanutdrag og dikt i skoleårene. Siden har jeg lest Fuglane og Is-slottet, som begge var overveldende gode, og nå gleder jeg meg til å ta fatt på mer av forfatterskapet.
  2. Det var veldig stort.
  3. Ettersom jeg hittil bare har gitt ut den ene romanen, synes jeg det er vanskelig å si. Jeg trodde kanskje prisen skulle gi meg mer selvtillit i arbeidet med andreboka, men det har ikke vist seg å stemme. Den har ikke gjort det vanskeligere heller, men skriveprosessen er veldig lik. Helt konkret tillot prispengene meg å ta permisjon fra jobben noen måneder og fokusere på egen skriving. Det fokuset betyr mye.

Lars Svisdal

Lars Svisdal. Foto: Paul S. Amundsen

Fekk prisen i 2018 for romanen Seg til inkjes

  1. Eg hadde ikkje eit medvite forhold til korleis eg forstod eller kunne forstå litteratur før ein lærar presterte å få meg og tjuefem andre sekstenåringar til å lese heile Kimen høgt og å meir eller mindre spontant diskutere seg gjennom det som framleis førekjem meg som den mest minutiøse og heilskaplege analysen eg har vore gjennom. Det er flust med utropsteikn i margane på eksemplaret mitt av boka, det ser ut som eg ikkje kunne styre meg for å setje igjen vegstikker da eg famla meg fram frå ei openberring til den neste. Sjølv om han la grunnlaget for forståinga mi av litteratur, er Vesaas ikkje ein forfattar eg nokon gong kunne bruke i skrivinga mi. Til det er han for særeigen, for merkt av det som berre finst hos han, og som bør finnast berre hos han.
  2. Å vinne prisen var gildt. Blåst dreg mykje etter seg, så det er ein priviligert situasjon å vera i som ukjend og uprøva forfattar.
  3. Det skapar òg fallhøgde. Eg trur på fallhøgde, men eg blir meir omhugsam og omstendeleg av det. Det står att å sjå kor høgt fallet blir.

Zeshan Shakar

Zeshan Shakar. Foto: Julie Pike

Fekk prisen i 2017 for romanen Tante Ulrikkes vei

  1. Ikke et veldig aktivt forhold. Jeg har lest Fuglane, men det var etter jeg vant prisen.
  2. Det var veldig stort. En anerkjennelse av et håndverk, det var det som betydde aller mest.
  3. Først og fremst er det nok som en litterær selvtillits-boost, som at jeg kan få til å skrive om jeg går skikkelig inn for det

Jan Kristoffer Dale

Jan Kristoffer Dale. Foto: Kjersti Sletteskog

Fekk prisen i 2016 for novellesamlinga Arbeidsnever

  1. Jeg leste Vesaas for første gang da jeg gikk på videregående. Vi snakka om ham i norsktimene på ungdomsskolen også, og jeg bet meg merke i ham da, siden han kom fra bygda. Og gården jeg vokste opp på i Froland, het også Midtbø. Det var mye som var tiltalende for min del. Jeg leste Fuglane først og i ettertid har jeg lest Is-slottet og novellene hans. Jeg leste Fuglane igjen for noen år siden og den gjorde fortsatt inntrykk på meg.
  2. Overraskende. Rett og slett. Arbeidsnever fikk jo en del oppmerksomhet da den kom ut rett og slett fordi innholdet var så politisk. Det var ikke nødvendigvis utgangspunktet mitt – jeg ville bare skrive om ting jeg kunne noe om, men klasseaspektene og dropout-tematikken fikk mye oppmerksomhet i media, og bl.a. debutantprisen fikk meg nok til å føle at boka var mer enn bare interessant fordi den var politisk relevant, men at den hadde litterære kvaliteter også. Det var veldig fint å vinne den.
  3. Bare at det er en fin ting å tenke på. Jøss. Det det skjedde, liksom! Den hjelper meg ikke å skrive. Jeg blir ikke en bedre forfatter av å ha fått den, men den gir meg litt sjøltillit. Og det er jo ikke akkurat noe jeg har i overflod. Bare spør de som kjenner meg.

Amalie Kasin Lerstang

Amalie Kasin Lerstang. Foto: Kristine Helliesen

Fekk prisen i 2014 for romanen Europa

  1. Is-slottet var den første romanen jeg leste av ham, og jeg husker den leseopplevelsen veldig godt. Etter at jeg selv flyttet tilbake til Telemark, har han kanskje blitt desto mer til stede i bevisstheten min. Jeg kan ikke kjøre gjennom Vinje uten å tenke på hans forfatterskap. Og samtidig: Jeg er på ferie i Paris akkurat nå, og da jeg i går besøkte en bitteliten bokhandel, lå den franske oversettelsen av Fuglane der på en bokreol. Så han dukker stadig opp, både i kjent og ukjent terreng.
  2. Det betydde veldig mye å vinne debutantprisen. Det løftet romanen min ut til nye lesere, og det var en oppmuntring og anerkjennelse. Siden det også følger noen penger med prisen, betydde det at jeg også fikk mer verdifull skrivetid. Det var veldig viktig for å kunne utvikle forfatterskapet mitt etter debuten.
  3. Som en forfatterkollega sa en gang: Tarjei Vesaas’ debutantpris følger en gjennom hele forfatterskapet. Sånn er det kanskje? Den nevnes i alle fall titt og ofte, selv om det er noen år siden jeg fikk den. Jeg vet jo ikke hvordan det ville vært dersom jeg ikke fikk prisen, men for meg ble den en fin motivasjon til å fortsette å skrive.

Gine Cornelia Pedersen

Gine Cornelia Pedersen. Foto: Lina Hindrum

Fekk prisen i 2013 for romanen Null

  1. Halve min familie er fra Telemark, og jeg bodde der og gikk på skole der i mange år, så Vesaas
    lå liksom i lufta. Særlig Fuglane sitter i meg. Den oppdro meg, den opprørte og knuste meg, jeg hikstet etter luft etter siste side. Det at det gikk an å skrive bøker som kunne ha en sånn inngripen i livet mitt, som ga meg et innblikk i et sinn som var så annerledes og undervurdert – det må nok ha vært en del av kimen til mitt forfatterskap, pun intended.
  2. Det var for det første komplett sjokkartet. Jeg hadde kanskje innbilt meg at slike priser gikk til mer «skikkelige» bøker, men det handlet nok mye om at jeg ikke var helt oppdatert. For det andre var det en ordentlig opptur, og det ga meg en gledesrus og på en måte en slags lettelse at et råd hadde lest Null og ville løfte den frem på den måten.
  3. Det førte nok ganske sikkert til at mange flere leste boken. Jeg ble invitert til arrangementer og intervjuer som gjorde at det ble oppmerksomhet rundt den, og dermed ble den mer synlig enn jeg kunne drømt om som debutant. Det andre var at jeg følte meg oppmuntret til å fortsette å skrive, og det var i seg selv inspirerende. Det at teksten ble sett på en presis måte, ga meg nok en større frimodighet i møte med videre skrivearbeid.

Peter Franziskus Strassegger

Peter Franziskus Strassegger. Foto: Maja Hattvang

Fekk prisen i 2012 for romanen Stasia

  1. Tarjei Vesaas er litt som Arne Garborg for meg. Ein bauta eg gjerne skulle ha lese meir av. Men eg må nok innsjå at eg ikkje vil rekka å lesa alle klassikarar eg gjerne vil, om det er nynorske eller antikke. Nyleg las eg Det store spelet og det gjorde sterkt inntrykk. Det er meisterleg gjort korleis Vesaas skriv fram naturens gang, og bonden sin naudsynte dedikasjon til jorda og årssyklusen. Og er det ikkje nokon som har skrive ei masteroppgåve eller eit essay om faren til Per Bufast – den gravande nybrotsmannen som alltid luktar jord? Hans jordmani fortener å bli granska i desse jordvern- og (komande) matmangeltidene.
  2. Storarta og fint. På den tida var det ikkje noko nominasjon i forkant, så det kom veldig overraskande på.
  3. Ganske mykje. Det gav meg ein større sjølvtillit til å halda fram med å skriva, og tru på at eg har noko å koma med.

Eivind Hofstad Evjemo

Eivind Hofstad Evjemo. Foto: Maja Hattvang

Fekk prisen i 2009 for romanen Vekk meg hvis jeg sovner

  1. Tarjei Vesaas har ikke vært avgjørende for skrivinga mi, men jeg har likt å lese ham. Jeg liker nøkternheten i språket, suset gjennom landskapet, stemmene og stemningene.
  2. Det var som et byks inn i litteraturverden. Jeg hadde fått noen anmeldelser, men det gikk ganske stille for seg. Og der sto jeg plutselig på årsmøtet i Forfatterforeninga og tok i mot pris: Jeg husker Dag Solstad på første rad. At juryleder Stein Versto leste opp en nydelig begrunnelse. Middag etterpå med Liv Lundberg og Ole Robert Sunde.
  3. Prisen følger meg i alt jeg gjør og sertifiserer vel for en slags kvalitet. At jeg tidlig ble tatt som en seriøs forfatter, har vært viktig for meg.